Post by agenahadar on May 31, 2020 8:08:14 GMT
I don't think I have seen this before, a very interesting essay (?) written by Aurora in a poetic way, about being an idol and all about her mission.
In Samtiden 3/2017 (in Norwegian): Det_er_hardt_nok_aa_vaere_et_ekte_menneske_....pdf (967.31 KB)
Om bidragsyteren
AURORA AKSNES er en sanger og låtskriver fra Os, kjent under artistnavnet AURORA. I 2015 mottok hun Spellemannsprisen i kategorien «Årets nykommer», og året etter i kategoriene «Årets popsolist», «Årets album» og «Årets musikkvideo». Samme år ble hun utpekt av musikkmagasinet Rolling Stone til en av ti artister man måtte kjenne til. Siste album: All My Demons Greeting Me as a Friend (2016).
«Jeg føler at en av de viktigste kampene vi må ta, er mot alt presset. At vi skal få lov til å puste. Leve en dag uten å føle at vi må oppnå så mye. Ikke alltid ha en plan. Og at vår mening betyr noe i det store havet av meninger. Vi kan gjøre en forandring om vi tør å hige etter den. Jeg tror de punktene henger sammen, presset kan hindre oss i bare det å tørre å prøve.»
Det er hardt nok å være et ekte menneske
Tekst: Aurora Aksnes
Jeg ble født i 1996. Yndlingsfargen min er mosegrønn. Og favorittallet mitt er elleve. Jeg kan ikke si at jeg husker hvordan de første dagene i mitt liv var, men jeg vet de var rolige og altoppslukende. At jeg opplevde noe jeg kanskje aldri kommer til å oppleve igjen: å eksistere utenfor meg selv. Jeg vokste opp ved havet, i en liten fjord, med skogen bak meg. Siden har naturen aldri forlatt meg, ikke engang når jeg har forlatt den.
Tankene mine vandret mye i min barndom, de hadde fantasien som følgesvenn og ble ofte lurt ut på rare eventyr. Av og til ga det meg trøbbel. «Vet ikke Aurora forskjellen mellom fantasi og virkelighet?» Jeg gjorde det, men jeg var ikke redd for å bruke fantasien, og visste at sammen skulle vi få til vidunderlige ting.
Heldigvis fant jeg min egen rare (men rette) plass i denne verden. Jeg fant et sted jeg kunne være akkurat som jeg var – og bli elsket for akkurat det. Følsom, svevende, litt rar, kreativ, distré og til tider litt ustabil. Jeg fant en lidenskap, som plutselig ble en jobb, og som kastet meg inn i en tornado som førte meg overalt i verden. I begynnelsen var det helt utrolig, det var bare meg og mitt lille støtteapparat som fløt ukontrollert rundt i luftstrømmen. Men så begynte tornadoen å plukke opp så mange folk på veien, det ble plutselig et større publikum av mennesker jeg skulle forholde meg til. Jeg husker jeg spurte tornadoen om den kunne slippe meg ned, ta meg hjem. Men den sa det var for sent, jeg hadde satt for mange spor etter meg i verden til at de bare kunne glemmes.
Rart var det. Jeg hadde funnet en plass der jeg kunne være akkurat slik jeg er, men som kanskje ikke passet meg best. Det er en kaotisk verden, der man ikke får sveve i fred inni sin egen boble. Folk tråkker inn i boblen, av og til uten å spørre. Det er mye vind inni der, men heldigvis en varm vind. Jeg trodde først at alt ville ødelegge meg. Men hittil har det bare vist at jeg er mye tøffere enn det jeg trodde jeg var. Det har farget alle klossene jeg er laget av, i enda sterkere farger. Åpnet alle vinduene i kroppen min, slik at alt får komme inn, men også ut. Jeg har fått sjansen til å bli hørt.
Og det er kanskje den beste gaven man kan få – at folk vil høre etter, når man har så mye man vil si.
Jeg lærte etter hvert å tenke på det sånn. Man ofrer litt stillhet mot enda et menneske som er villig til å høre etter – og føle og dele. Jeg begynte på en sti oppover fjellet, og plutselig ble stien om til hele fjellet, under en himmel der alle stjernene er øyne. Øyne som roser og dømmer. Hater og elsker.
Jeg synes vi av og til glemmer at vi alle bare er mennesker. Aldri noe mindre, aldri noe mer. Jeg må forholde meg til veldig mange mennesker, mennesker som trenger å føle at jeg er mer enn et menneske. En helt, et idol.
Å bli berømt er en veldig forunderlig ting. Det er ikke alltid noe man velger, men noe som skjer med en. Akkurat som en ulykke, eller et øyeblikk av flaks. Av og til møter jeg mennesker som ikke vil meg godt. Som misforstår og tror at jeg nå tilhører bare dem, og ikke hele verden. Noen andre er bare sinte fordi de trenger noen å skyte pilene sine på, slik at de ikke stikker for dypt inn i deres egne kropper. Enkelte liker kanskje ikke hvordan noe ved meg ser ut. Jeg ser på slike mennesker omtrent som på spøkelser. De finnes ikke. Og da finnes ikke hatet deres heller. Jeg merker i alle fall hvor lett det er å snu seg den andre veien. Få en ny utsikt, se opp en ny sti. Men det er rart hvor mye enklere det er å ødelegge enn faktisk å fikse det vi har gjort. Vi kan utrydde en art etter at den har brukt flere millioner år på å bli til. Og viske vekk alt et menneske elsker ved seg selv, om noen vonde ord treffer på rett sted.
Det er skremmende.
Nå vet jeg at å være AURORA ikke bare handler om å lage musikk, det handler også om hundre og elleve andre ting. Jeg har følt at jeg må være større enn meg selv. Tenke større enn meg selv. Om noe så stort og mektig som musikken har slått rot inni meg, må jeg gjøre noe viktig med den. For musikken er det nærmeste jeg noen gang vil komme himmelen. Musikken kommer fra fjellet, og fra tåken. Fra havet og skogen. Den tar meg vekk når jeg trenger å flykte, og den tar meg nærmere det jeg enda ikke har klart å forstå. Den vekker noe inne i oss alle, og gjør at vi ikke klarer å la være å høre etter. Jeg føler jeg er del av noe veldig viktig, noe som er viktigere enn meg, og jeg er av og til redd for å gjøre alt feil. Jeg vil så gjerne gjøre alt rett.
Det er fire år siden det hele begynte. Og heldigvis har tankene forandret seg litt. Jeg føler fortsatt at jeg har et ansvar for hva velger å si, eller rope. Men det er et enklere og mindre tungt ansvar nå enn før. Det er deilig å kjenne på at jeg er blitt litt eldre. Vekten som før lå på skuldrene mine, ligger nå i skosålene, og drar meg ned på jorden, der jeg hører til. Jeg føler heller ikke lenger at jeg må heve meg over noe som helst, eller være noe mer enn det jeg kan være. For jeg tror at vi i denne verdenen trenger å se opp til ekte mennesker: de som bærer på altfor mange følelser, som har temperament, og som spiser for mye sjokolade. Jeg vil ikke at noen skal ønske at de var meg, men å bli minnet på hvor vakkert det er å se noen være seg selv. Og det er egentlig det eneste vi kan, og det eneste vi skal, verken mer eller mindre. Det er deilig å tenke på.
Det eneste jeg egentlig skal leve opp til, er å være et menneske, et godt menneske. Og jeg tror at det i seg selv er ekstraordinært. Noe fantastisk og uforklarlig. Jeg tror jeg skal klare meg fint. Så lenge det finnes trær, skal jeg klare meg fint. Så lenge det finnes sjokolade, skal jeg klare meg fint. Og så lenge noen hører etter, skal jeg klare meg fint. Jeg har et oppdrag. Jeg holder fortsatt på med å finne ut hva det er, men jeg tror jeg vet at det er noe viktig. For vi har vel alle viktige oppdrag – små eller store.
Og til mitt fremtidige selv: Hver gang jeg er skuffet, eller føler meg svak, skal jeg huske på at det er hardt nok, bare å være et ekte menneske.
Aurora
In Samtiden 3/2017 (in Norwegian): Det_er_hardt_nok_aa_vaere_et_ekte_menneske_....pdf (967.31 KB)
Om bidragsyteren
AURORA AKSNES er en sanger og låtskriver fra Os, kjent under artistnavnet AURORA. I 2015 mottok hun Spellemannsprisen i kategorien «Årets nykommer», og året etter i kategoriene «Årets popsolist», «Årets album» og «Årets musikkvideo». Samme år ble hun utpekt av musikkmagasinet Rolling Stone til en av ti artister man måtte kjenne til. Siste album: All My Demons Greeting Me as a Friend (2016).
«Jeg føler at en av de viktigste kampene vi må ta, er mot alt presset. At vi skal få lov til å puste. Leve en dag uten å føle at vi må oppnå så mye. Ikke alltid ha en plan. Og at vår mening betyr noe i det store havet av meninger. Vi kan gjøre en forandring om vi tør å hige etter den. Jeg tror de punktene henger sammen, presset kan hindre oss i bare det å tørre å prøve.»
Det er hardt nok å være et ekte menneske
Tekst: Aurora Aksnes
Jeg ble født i 1996. Yndlingsfargen min er mosegrønn. Og favorittallet mitt er elleve. Jeg kan ikke si at jeg husker hvordan de første dagene i mitt liv var, men jeg vet de var rolige og altoppslukende. At jeg opplevde noe jeg kanskje aldri kommer til å oppleve igjen: å eksistere utenfor meg selv. Jeg vokste opp ved havet, i en liten fjord, med skogen bak meg. Siden har naturen aldri forlatt meg, ikke engang når jeg har forlatt den.
Tankene mine vandret mye i min barndom, de hadde fantasien som følgesvenn og ble ofte lurt ut på rare eventyr. Av og til ga det meg trøbbel. «Vet ikke Aurora forskjellen mellom fantasi og virkelighet?» Jeg gjorde det, men jeg var ikke redd for å bruke fantasien, og visste at sammen skulle vi få til vidunderlige ting.
Heldigvis fant jeg min egen rare (men rette) plass i denne verden. Jeg fant et sted jeg kunne være akkurat som jeg var – og bli elsket for akkurat det. Følsom, svevende, litt rar, kreativ, distré og til tider litt ustabil. Jeg fant en lidenskap, som plutselig ble en jobb, og som kastet meg inn i en tornado som førte meg overalt i verden. I begynnelsen var det helt utrolig, det var bare meg og mitt lille støtteapparat som fløt ukontrollert rundt i luftstrømmen. Men så begynte tornadoen å plukke opp så mange folk på veien, det ble plutselig et større publikum av mennesker jeg skulle forholde meg til. Jeg husker jeg spurte tornadoen om den kunne slippe meg ned, ta meg hjem. Men den sa det var for sent, jeg hadde satt for mange spor etter meg i verden til at de bare kunne glemmes.
Rart var det. Jeg hadde funnet en plass der jeg kunne være akkurat slik jeg er, men som kanskje ikke passet meg best. Det er en kaotisk verden, der man ikke får sveve i fred inni sin egen boble. Folk tråkker inn i boblen, av og til uten å spørre. Det er mye vind inni der, men heldigvis en varm vind. Jeg trodde først at alt ville ødelegge meg. Men hittil har det bare vist at jeg er mye tøffere enn det jeg trodde jeg var. Det har farget alle klossene jeg er laget av, i enda sterkere farger. Åpnet alle vinduene i kroppen min, slik at alt får komme inn, men også ut. Jeg har fått sjansen til å bli hørt.
Og det er kanskje den beste gaven man kan få – at folk vil høre etter, når man har så mye man vil si.
Jeg lærte etter hvert å tenke på det sånn. Man ofrer litt stillhet mot enda et menneske som er villig til å høre etter – og føle og dele. Jeg begynte på en sti oppover fjellet, og plutselig ble stien om til hele fjellet, under en himmel der alle stjernene er øyne. Øyne som roser og dømmer. Hater og elsker.
Jeg synes vi av og til glemmer at vi alle bare er mennesker. Aldri noe mindre, aldri noe mer. Jeg må forholde meg til veldig mange mennesker, mennesker som trenger å føle at jeg er mer enn et menneske. En helt, et idol.
Å bli berømt er en veldig forunderlig ting. Det er ikke alltid noe man velger, men noe som skjer med en. Akkurat som en ulykke, eller et øyeblikk av flaks. Av og til møter jeg mennesker som ikke vil meg godt. Som misforstår og tror at jeg nå tilhører bare dem, og ikke hele verden. Noen andre er bare sinte fordi de trenger noen å skyte pilene sine på, slik at de ikke stikker for dypt inn i deres egne kropper. Enkelte liker kanskje ikke hvordan noe ved meg ser ut. Jeg ser på slike mennesker omtrent som på spøkelser. De finnes ikke. Og da finnes ikke hatet deres heller. Jeg merker i alle fall hvor lett det er å snu seg den andre veien. Få en ny utsikt, se opp en ny sti. Men det er rart hvor mye enklere det er å ødelegge enn faktisk å fikse det vi har gjort. Vi kan utrydde en art etter at den har brukt flere millioner år på å bli til. Og viske vekk alt et menneske elsker ved seg selv, om noen vonde ord treffer på rett sted.
Det er skremmende.
Nå vet jeg at å være AURORA ikke bare handler om å lage musikk, det handler også om hundre og elleve andre ting. Jeg har følt at jeg må være større enn meg selv. Tenke større enn meg selv. Om noe så stort og mektig som musikken har slått rot inni meg, må jeg gjøre noe viktig med den. For musikken er det nærmeste jeg noen gang vil komme himmelen. Musikken kommer fra fjellet, og fra tåken. Fra havet og skogen. Den tar meg vekk når jeg trenger å flykte, og den tar meg nærmere det jeg enda ikke har klart å forstå. Den vekker noe inne i oss alle, og gjør at vi ikke klarer å la være å høre etter. Jeg føler jeg er del av noe veldig viktig, noe som er viktigere enn meg, og jeg er av og til redd for å gjøre alt feil. Jeg vil så gjerne gjøre alt rett.
Det er fire år siden det hele begynte. Og heldigvis har tankene forandret seg litt. Jeg føler fortsatt at jeg har et ansvar for hva velger å si, eller rope. Men det er et enklere og mindre tungt ansvar nå enn før. Det er deilig å kjenne på at jeg er blitt litt eldre. Vekten som før lå på skuldrene mine, ligger nå i skosålene, og drar meg ned på jorden, der jeg hører til. Jeg føler heller ikke lenger at jeg må heve meg over noe som helst, eller være noe mer enn det jeg kan være. For jeg tror at vi i denne verdenen trenger å se opp til ekte mennesker: de som bærer på altfor mange følelser, som har temperament, og som spiser for mye sjokolade. Jeg vil ikke at noen skal ønske at de var meg, men å bli minnet på hvor vakkert det er å se noen være seg selv. Og det er egentlig det eneste vi kan, og det eneste vi skal, verken mer eller mindre. Det er deilig å tenke på.
Det eneste jeg egentlig skal leve opp til, er å være et menneske, et godt menneske. Og jeg tror at det i seg selv er ekstraordinært. Noe fantastisk og uforklarlig. Jeg tror jeg skal klare meg fint. Så lenge det finnes trær, skal jeg klare meg fint. Så lenge det finnes sjokolade, skal jeg klare meg fint. Og så lenge noen hører etter, skal jeg klare meg fint. Jeg har et oppdrag. Jeg holder fortsatt på med å finne ut hva det er, men jeg tror jeg vet at det er noe viktig. For vi har vel alle viktige oppdrag – små eller store.
Og til mitt fremtidige selv: Hver gang jeg er skuffet, eller føler meg svak, skal jeg huske på at det er hardt nok, bare å være et ekte menneske.
Aurora
